Runar`s avslutning i Vietnam og besøk til fjell området A Luoi

Hverdagen er kommet i gjenge igjen etter at Runar reiste hjem til Norge.Berit syntes det var tungt de første dagene, men nå er alt tilbake som normalt igjen.

NB! Dobbel klikk på bildene så blir de større:

Runar og kompisen Nghe:

Her er begge veldig konsentrert 🙂 :

Her har vi lagt ut et videoklipp av Runar og Nghe der de leker butikk, poenget med leken er å lære Nghe engelsk- og vi er søkk imponert over hvor mye han har lært de månedene vi har vært i Vietnam (9 mnd). Følg med og lytt når han Nghe snakker engelsk, han er bare til å spise opp 🙂 :

 

 

Runar begynte å spille badmingthon den perioden han var i Vietnam. Han og Eddy (engelsk kollega) spilte badmingthon flere ganger i uken sammen med Vietnamesere:

Runar spiller i par med en Vietnameser mot Eddy og en annen Vietnameser:

Badmingthon er ingen enkel sport, man må være på tå hev hele tiden:

Runar og Eddy hadde sin egen heiagjeng når de spilte badmingthon, dette er to av guttene Runar var trener for som brukte å komme å se på når de spilte 🙂 :

Dagen før avreise til Norge fikk Runar gave og kort fra Nghe som minne fra tiden i Hue:

Runar pakker opp og leser kortet fra Nghe, Nun og Phuong:

Det ble også ei markering på kontoret før Runar`s avreise, her holder Eddy tale og gir han gode komplementer for jobben han har gjort for «Football for all in Vietnam». Eddy syntes det var trist at han skulle reise for de to var blitt gode kamerater, men sa også at nå kunne han endelig få tilbake rollen som «number one» hos jentene i FFAV. Eddy følte han var blitt nedgradert til nummer to i perioden Runnar hadde vært der :-):

Her er noen av våre kollegaer i «Football for all in Vietnam», vi er ikke fulltallige på bildet da flere var ute på oppdrag:

Han fikk forøvrig ei mer slitsom reise enn det som var planlagt. Vi hadde bestillt og betalt reisen via nett med Berit sitt visakort, normalt burde ikke det by på noen problemer, men slik fungerer det ikke når man reiser med Thai air eller Vietnam airlines. Reglene deres tilsier at når man sjekker inn må navnet på passasjeren og navnet på visakortet være det samme, med andre ord, det er ikke lov å bestille og betale en flybillett i andre navn via nett.

For Runar`s vedkommende førte det til at han ikke fikk sjekke inn på flyet fra Saigon til Bangkok fordi reisen var betalt med Berit`s visakort. Så der stod han uten å komme seg hverken hit eller dit – selv om han hadde en betalt flybillett fra Saigon til Oslo som han ikke fikk bruke. Han måtte tilbringe natten på flyplassen før han kom seg videre til Bangkok dagen etter med nykjøpt billett og derfra kom han seg videre til Norge med hjelp fra Norge.

Hell i uhell oppi  hele denne tragerkomiske situasjonen kunne heldigvis Torild (Ingemars kjæreste) som jobber i flybransjen i Norge ordne han plass på fly til Europa via sine kontakter, turen gikk da fra Bangkok til Berlin og så videre til Oslo. I stedenfor å bruke 24 – 25 timer på reisen som var planlagt, brukte han nesten 50 timer fra Hue til Oslo, med andre ord en lang og tung reise. Nå er det bare å håpe vi får pengene igjen for den ubrukte billetten vi kjøpte hos Thai air, og neste gang skal vi være hundre prosent sikre på at vi har lest alt som står med små skrift før vi bestiller noe på nett :-).

I tillegg til å ha gjort en flott jobb som trener for unger her i Hue har Runar produsert flere treningsvideoer der han har brukt de frivillige i prosjektet som aktører for å vise treningsøvelser innenfor de forskjellige kategoriene i barnefotball. Videoene skal brukes av trenerne i klubbene som en øvelsesbank der de kan hente ideer til hvordan de kan planlegge ei trening med barn. Videoene legges ut på «Football for all»s nye hjemmeside + på You Tube så snart den nye hjemmesiden er klar til bruk.

De siste ukene har vi hatt mye fint vær og da tilbringer vi gjerne lørdag og søndager her på La Residence eller på Celadon (vi har lagt ut bilde av Celadon tidligere) som er to 5 stjerners hoteller i Hue:

En dag forrige uke ble vi invitert på middag hos familien som driver restauranten Houng Vung inn, vår stamrestaurant – vi trodde det var for at kokken skulle teste ut nye retter for det har vi opplevd før – altså vært prøve kaniner :-). Men den gang ei, de hadde dekket på et flott bord med duk, blomster og levende lys og serverte en 4 retters meny med blanding av vestlige og vietnamesiske matretter. Vi følte oss ordentlig beæret for i tillegg til oss hadde de også invitert sine beste venner – Nhi en kollega av oss i FFAV som er gift med en amerikaner. Det at vi ble invitert på middag sammen med deres beste venner tar vi som et tegn på at de ser på oss også som gode venner og det setter vi utrolig pris på. Vietnamesere er i det hele tatt et utrolig gjestfritt folk og har tatt i mot oss med åpne armer :-).

Denne helgen har vi vært i A Luoi i jobbsammenheng, en fjell kommune med flere landsbyer to og en halv times kjøring langt oppe i fjellet fra Hue. En fantastisk, men også skummel kjøretur i bratte fjell, på svingete smale veier, må innrømme at både Ian og Berit lukket øynene opp til flere ganger i løpet av turen. Det var likevel verdt turen for naturen og landskapet var bare helt nydelig – vilt og vakkert. Vi har forøvrig ingen problemer med å skjønne at amerikanerne hadde store problemer under Vietnam krigen, vegetasjonen er bare helt enorm og man må ha mer enn lokal kjennskap for å ha mulighet til å finne fram i jungelen av trær, diger vegetasjon, fjell og daler – og for ikke snakke om alle slanger og edderkopper som lurer rundt hvert ett tre, nei, huff :-).

Ett artig bider med barn som bruker vannbøflene som hest 🙂 :

En Vietnameser som går tur med vannbøflene sine i tau, ett helt vanlig syn på landsbygda i Vietnam:

A Luoi er som sagt en fjell kommune med mange små landsbyer der befolkningen er veldig fattige og  er en av mange etniske minioriteter i Vietnam. Vi ble fortalt at i de fattigste landsbyene spiste de ikke ris hver dag (som er hverdags mat), men måtte spise potet for de hadde ikke råd til å anskaffe ris, potet dyrket de selv. Slik det var i Norge for 50 -60 år siden. Vi ble også fortalt at ungene bare fikk dusje en gang i uken, samt at det å skifte klær var en luksus for det var dårlig med skifteklær. Vi hadde ingen problem med å se at vi var kommet til en veldig fattig del av Vietnam, det var stor forskjell på ungene der og ungene i f.eks Hue. Vi tror likevel ikke ungene der var noe mer ulykkelig enn andre unger, de viste en utrolig glede og entusiasme med de de holdt på med. Dessuten, er man vokst opp der kjenner man heller ingen annen virkelighet.

På dette bildet får man ett lite bilde av fattigdommen i denne landsbyen. På trappa sitter det ei dame med ullpledd rundt seg og på veien står det ei anna dame med pledd tullet rundt seg, det var sikkert ikke mer enn 18 -19 grader på fjellet denne dagen og det kan kjennes kaldt ut. Konklusjonen vår på hvorfor de hadde tullet ullpledd på seg istedenfor å kle på seg mer klær var rett og slett at de sikkert ikke hadde penger til å kjøpe klær og av den grunn har valgt å bruke penger på pledd for det kan dekke flere behov. Vi så flere som satt med pledd tullet rundt seg denne dagen:

Bilde av en Vietnameser som har vært på fjellt og hugget ved og bærer den hjem i en sekk på ryggen:

A Luoi er et spesielt område på mange områder – nydelig landskap og natur, bare noen få kilometer fra grensen til Laos, etnisk minoritets befolkning, fattigdommen, store slag ble utkjempet der under Vietnam krigen som en følge av nærheten til Laos, nevner f.eks «slaget om Hamburger Hill» (Amerikanerne kalte fjellet for hill 397, vietnameserne for Am Bia). Området er så spesielt at utlendinger må ha polititillatelse for å besøke A Luoi, så før vi reiste opp måtte FFAV søke politiet om tillatelse for oss, og heldigvis for det, for i løpet av de to dagene vi var der ble vi oppsøkt av politiet to ganger med spørsmål om å forevise tillaltelsen.

Vi måtte bare ta bildet av disse to kuene som stod bundet fast midt i et kryss i sentrum av A Luoi 🙂 :

Vanlig skolebygning, slike og av denne standarden så vi flere av i løpet av helgen:

Grunnen til at vi var der sammen med Thao var for å besøke klubber underlagt «Football for all in Vietnam» som arrangerte intern turneringer i sine klubber denne helgen. Vi besøkte 4 klubber i løpet av helgen og fikk oppleve utrolig mye entusiasme og fotballglede. Å se hvor stolte de var av drakten sin og fotballskoene gitt av FFAV var fantastisk – ikke snakk om 2000,- kroners fotball sko her nei.

På alle turneringene vi besøkte var det god stemning og ungene sang og heiet på lagene sine, her ett bilde av en trommegjeng 🙂 :

Glade og fornøyde unger i Vietnam:

Som vanlig når vi er ute i landsbyene kommer ungene og flokker seg rundt oss, som vi har sagt før, dette er det nærmeste vi noen ganger kommer til å bli popstjerner. Mannen som står i hjørnet på bildet sa til Thao (vår kollega) at han var veldig betatt av Ian 🙂 :

Som sagt, ungene flokker seg rundt oss. Dette bildet er tatt tidlig på morgenen og Berit har ikke fått av seg overtrekksdressen enda 🙂 :

Glade fotball gutter:

På to av turneringen opplevde vi også noe utrolig rørende, vi så to gutter som delte ett par sandaler og ett par sokker, altså en sandal og en sokk hver. På den andre plassen så vi to jenter som delte ett par fotballsko, altså en fotballsko og en bar fot hver.

Dette måtte vi bare ta bilde av. Se på føttene til de to jentene til høyre i bildet, de har delt ett par fotballsko og bruker en hver. Da begge er høyrefot måtte en av dem bruke venstreskoen på høyre fot. Ett fantastisk bilde på «her deler vi det vi har»:

Fotballbanene er ofte en del av beiteområdene til kyr og vannbøfler. På dette bildet måtte jenta hente fotballen rett bak kua som beitet 🙂 :

Ett nytt bilde av unger som flokker seg rundt Ian:

Mellom kampene var det aktiviteter og leker for ungene, her har Norge virkelig noe å lære:

I tillegg til å observere turneringene hadde Ian møte med CD (klubbutvikleren) i området. Ian jobber med å utvikle ett nytt klubbutviklingsprogram for å forbedre samarbeidet mellom klubbene i prosjektet og FFAV. For å ha så mye bakgrunns kunnskap som mulig er det viktig for han å komme i kontakt med alle klubbutviklerne i provinsen, snakke med dem, innhente opplysninger +  få ett innblikk i hvor de mener det er utviklings potensiale og hva de trenger hjelp til for å lykkes i jobben som klubbutviklere.

De to neste bildene viser unger i  fotballkamp:

Som vanlig når vi er ute i distriktet og reiser må vi overnatte på «en stjerners hotell» og det kan jo være en opplevelse i seg selv. Forrige gang dryppet det fra badetaket, denne gangen hadde vi dyr ( vi så dem ikke, men hørte dem) som spiste av treverket inni bordet på hotellrommet. Det var så høy lyd når de satte i gang at det var helt umulig å sove, det hørtes ut som ei dør (som er dårlig smurt) som knirker når den åpnes og stenges – og når du hører den lyden konstant over lengre tid blir man sprø. Vi fortalte i resepsjonen hva vi opplevde, men han smilte bare og sa at det var helt vanlig på denne tiden av året, så ikke mye hjelp å få der i gården nei.

I noen perioder var dyrene stille og vi hørte dem ikke (da var de sikkert mette :-)), men selvfølgelig akkurat da vi skulle legge oss ble de sultne og begynte å gnage – knirke, knirke, knirke – vi prøvde å ta livet av dem med insekts spray, men det nyttet ikke, enden på visa var at Ian flyttet hele bordet inn på badet. Tro det eller ei, da han gjorde det ble det plutselig stille igjen, tror ikke de likte å bli snudd på hau, men sove fikk vi i hvertfall :-).

Alt skal man nå oppleve 🙂

Tam biet

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s