Helseundersøkelse og sykehusbesøk

Xin chao

Langhelgen vi hadde i Hoi An for en og en halv uke siden var like fin som forrige gang vi var der, været var nydelig og vi brukte det meste av tiden på stranden denne gangen. I hverdagen i Hue blir det lite tid til soling da dagene er fylt opp med arbeid, men vi bruker stort sett minst en av dagene i helgene til sol og bading på Celadon. Hotellet der vi har kjøpt ett års medlemskap for å trene og svømme + bruke bassengfasilitetene med solstoler, parasoller, osv.

Det må likevel sies at soldronningen Berit bruker fasilitetene på Celadon litt mer enn Ian da hun har (som vanlig i Norge) fri to dager i uken. De dagene bruker hun enten på Celadon til soling og svømming/trening eller hun sykler rundt i Hue og utforsker området. Det har blitt mange turer både på sykkel og til fots så nå er det slutt på å ta kartet med seg, hun føler seg godt kjent i byen og trenger ikke kartet lenger for å finne frem.

Tilbake til Hoi An: I utgangspunktet var det meningen vi skulle reise dit alene, men noen av de andre vestlige vennene våre fant også ut at de skulle reise dit den helgen så egentlig flyttet vi bare de vanlige helgeaktivitetene fra Hue til Hoi An. Det var bare restaurantene og barene som var forskjellig, ellers var vi stort sett den samme gjengen som en vanlig fredag/lørdag kveld i Hue.

Da vi reiste hjem på mandag ettermiddag hadde vi bestilt privat skyss fra Hoi An til Hue, det kom en egen bil fra Hue og hentet oss. Når vi reiser med bussen kjører vi gjennom en 7 km lang tunell, men denne gangen ba vi sjåføren om å kjøre over fjellet/passet som heter ”Hai Van Pass”. Det er en to mil lang fjellvei som snirkler seg oppover fjellsiden, det var egentlig ganske skummelt for det var bratt ned og veldig smalt og svingete, men likevel en fantastisk tur med nydelig utsikt både mot storbyen Da Nang på den ene siden og fiskelandsbyen Lang Co på den andre siden av fjellet. Hai Van Passet var et strategisk fjell og utsiktspunkt for amerikanerne under Vietnam krigen.

NB! Dobbelklikk på bildene så blir de større:

Nydelig utsikt, blått hav og svingete fjellveier på de neste bildene :-):

Da vi kom til Hue i juni trodde vi at alt var i orden med arbeidstillatelse og slike ting, men den gang ei. For å få godkjent arbeidstillatelse måtte vi først gjennom en omfattende helseundersøkelse på sykehuset her i Hue  – og det var litt av en opplevelse i seg selv. For det første er det ingen timebestilling slik vi er vant med fra Norge, her var det bare å stille opp og gå fra kontor til kontor for å få gjort det som skulle gjøres. Vi hadde med oss en tolk (uten det hadde vi nok enda gått og surret rundt på sykehuset :-)) som gjorde en fantastisk jobb, hun ”bøllet” slik i køene at vi ble rent flaue, men det virker som det er uskrevene regler her i Vietnam om at utlendinger ikke skal vente. I såfall var det ingen som ble sure selv om vi suste forbi alle køene, og dem var det mange av for vi måtte gjennom 8 forskjellige undersøkelser, mao 8 forskjellige køer.

I Norge ville en slik helseundersøkelse vært gjort unna på en time – på ETT legekontor, men slik fungerer det ikke i Vietnam. Der er det en som lytter på lungene, på et annet kontor en som ser deg i ørene, på et annet kontor en som sjekker synet, på et annet kontor en som sjekker tennene, på et annet kontor en som sjekker hjertet, på et annet kontor en som sjekker høyde/vekt, på et annet kontor en som tar EKG, på et annet kontor en som tar blodprøver, på et annet kontor en som tar røntgenbilder, osv.

I tillegg til nevnte undersøkelser måtte vi ta en mentaltest der spørsmålene var følgende: Har du hodepine? Vi svarte nei, Sover du godt om natten? Vi svarte ja. Tydeligvis rett svar for vi fikk godkjent begge to (mao mentalt tilregnelig :-)), aner ikke hva som hadde skjedd om vi hadde svart motsatt – som jo egentlig ville vært sannheten, i hverfall for Berit. Kanskje hun da hadde fått diagnosen mentalt uberegnelig, hvem vet..

Vi måtte også ta en ”bimmelimm- og en bommelomm prøve”, ”bimmelimm prøven” gikk fint og vi klarte begge å gjennomføre den på sykehuset, men ”bommelomm prøven” var det verre med, slett ikke lett å bommelomme på kommando. Så vi fikk beskjed om å gå hjem å prøve på nytt for deretter komme tilbake om ettermiddagen med utført oppdrag, hvis ikke måtte de gå drastisk til verk for ”bommelomm prøven” SKULLE leveres uansett, om drastisk til verk betydde klyster vet vi ikke, men mest sannsynlig…

I allefall, vi gikk slukøret hjem og satte oss på hvert vårt toalett og prøvde det beste vi kunne uten resultat i første omgang. Berit satt til og med og drakk kruttsterk kaffe på do i håp om at det skulle løsne, Ian leste sikkert ei hel bok på doskåla, men nektet å ta kaffen med seg på do, der gikk grensen for hans del J – tror vi begge hadde merker etter toalettskålen ”bak” mange dager etterpå J. Har aldri vært nødt til å slite så mye for så lite, MEN vi klarte det og leverte stolt resultatet til avtalt tid uten at de måtte gå drastisk til verk 🙂 .

Ellers fikk vi konstatert det vi egentlig allerede har skjønt selv om Berit har nektet i det lengste, synet hennes er dårlig, spes på det ene øyet. Legen ristet på hodet da hun prøvde å gjette seg fram til riktig svar på syns testene og Ian lo godt og fikk endelig konstatert det han allerede har sagt i lang tid. JAJA.. sikkert alderen som slår til. Nok om helseundersøkelsen.

Vi opplever mange rare skikker her kontra hjemme i Norge, blant annet er det vanlig at hvis noen av de ansatte på kontoret har slektninger som ligger på sykehuset drar hele gjengen på sykebesøk til denne personen selv om de ikke kjenner han/henne. Det er rett og slett en gest og for å vise respekt til en kollega som har en slektning på sykehuset.

I forrige uke var vi i den forbindelse på sykebesøk hos svigermoren til en av våre kollegaer. Vi dro på sykehuset etter arbeidstid i samlet flokk (10 stykker) og besøkte henne der hun lå på ett 6 manns-rom, ikke vanskelig å skjønne at det ble ganske fullt der inne, men tror både pasienten og vår kollega satte pris på at vi alle kom.

Her er ett bilde av vår kollega Huong med mannen (husker ikke hva han heter), det var hennes svigermor, altså mannens mamma vi var på sykebesøk hos:

Det offentlige helsevesen her er veldig ulikt vårt – tror man må oppleve det vi har opplevd før man skjønner hvor godt vi har det i Norge og ikke minst sette pris på det norske helsevesenet. Her i Vietnam får ikke pasientene mat fra sykehuset (verken frokost, lunsj eller middag), det er de pårørende som må sørge for at pasienten får mat, altså medbragt, i tillegg har ikke sykehuset ansvar for å ”passe” pasienten når de er der, det må de pårørende gjøre – både natt og dag.

Da vi var på sykehuset for helsesjekken skjønte vi ikke hvorfor det var så mange pårørende rundt omkring (både inne og utenfor) som sov/hvilte i medbragte feltsenger overalt, men nå etter å ha fått forklaringen skjønner vi hvorfor. De er der for å passe sine pasienter, samt sørge for at de får mat og kommer seg til lege, undersøkelser/operasjon ol til rett tid.

Vi ble også fortalt at pasientene må dele seng (offentlig standard), men at de kan betale ekstra for å få egen seng + betale ekstra for å få være på 2- eller 4 manns rom. Svigermoren til Huong hadde egen seng da familien hadde betalt for det, mens en familie som er fattig og ikke har råd til å betale for det må dele seng med en annen pasient.

Chung fortalte at da faren hans var på sykehuset måtte han dele seng med en annen pasient, men det var rett og slett fordi det var fullt og ikke ledige senger å oppdrive.

Vi er glade vi har ordentlig forsikring fra Norge, det betyr at skulle uhellet være ute ville vi havnet på et privatsykehus i Da Nang, Ha Noi eller Ho Chi Min. Ikke en gang 1000 ville hester hadde fått meg til å ligge på det offentlige sykehuset i Hue ;-))).

Midt oppi all sykehuspraten har vi også feiret ”Mid-autumn festival” sammen med våre kollegaer og deres familier. Det er en fullmåne festival som er tradisjon spesielt i Vietnam og Kina. De feirer at innhøstningen er over og at månen er på det høyeste. I hovedsak skal det være en hyllest til barna da barna fra gammelt av og på bygdene ble tilsidesatt under innhøstingen og denne dagen skulle være ett ”plaster på såret for dem”.

De neste bildene er fra «Mid-autumn festivalen», dragene på de to første bildene er barn som har kledd seg ut som drager og danser dragedanse:

Feiringen foregår med at barn/unge kler seg ut som drager og danser dragedans etter rytmer fra store trommer, en flott opplevelse å få med seg. De samler også inn penger og for de voksne som gir en slant skal det medføre lykke – så vi har også bidratt med en slant i håp om enda mer lykke.

Berit utstyrt med «Mid-autumn festival» utstyr ;-):

Ian og Nhi:

Barna til våre kollegaer har nettopp fått utdelt hver sin eske med «moon cake». Det er tradisjon å dele ut «moon cake» til barn, venner og kjente i denne perioden. Vi har selvfølgelig smakt, men begge kunne spare vår begeistring, de var kjempe fine av utseende, men smaken – neeeeiiiiii + ingen krem (og da er det ikke ordentlig kake iflg Berit):

Mer kaker og flere kollegaer :-):

De siste dagene har vi fått en liten forsmak på hva trope regn vil si, det har pissregnet på ettermiddagen/kvelden og man blir gjennomvåt på null komma null og vi merker fuktigheten med en gang inne i huset. Det er blitt oss fortalt at i oktober/november kan det regne på denne måten flere dager i strekk, så det skal bli nydelige greier, men også litt spennende å oppleve J.. Vi skal kjøpe oss en sak (vet ikke hva det heter) som trekker til seg luftfuktighet, uten en slik er det nesten umulig å tørke klærne i den verste regntiden.

De neste to bildene måtte vi bare ha med – se på DEN overfylte sykkelen:

Vet ikke hvor mange esker han har på sykkelen og hvordan han i det hele tatt klarer å se noe foran seg, men bra går det hver gang – helt utrolig. Blir like overrasket hver gang vi ser slike syn og det er stort sett daglig:

Til helgen (lørdag) er vi invitert på middag hos en kollega som heter Binh, det gleder vi oss til for Binh sier at faren hans er en kjempe god kokk og at vi kan belage oss på mye god og sterk vietnamesisk mat J. Fredag er det planlagt en vennskaplig fotballkamp mellom oss (Football for all in Vietnam) og en annen bedrift her med flere utenlandske medarbeidere, denne bedriften jobber bl.a med uskadeliggjøring av miner i fjellet fra krigens dager.

Det siste bildet for denne gangen viser «bestemor» som gjør lekser med sønnesønnen. Når det er leksetid tar de fram en egen leksepult og bestemor sitter sammen med han hele tiden. Her er det ikke snakk om å sitte hengslengt ved kjøkkenbordet eller ved stuebordet – med tv`n støyende i bakgrunnen, nei ;-)). Når Berit og Ian snakker seg i mellom om huseierne våre kaller vi dem «bestemor» og «bestefar», men det vet de selvfølgelig ikke noe om. Når vi snakker direkte til dem sier miss Hoa og mr Ong, pluss at vi i tillegg bruker et høflighetssymbol (she/anh) foran navnet fordi de er eldre enn oss, altså miss she Hoa og mr anh Ong. Det er normalt å bruke høflighetssymbol foran navn her i Vietnam, om du skal bruke det ene eller det andre eller det tredje symbolet kommer an på om den andre personen er yngre eller eldre enn deg, mann eller kvinne, osv. Vanskelig å forklare og vi roter fortsatt med begrepene, men vi blir tilgitt fordi vi er utlendinger:

Dett var dett for denne gang..

NB! Nå synes vi det er lenge siden vi har fått noen kommentarer fra Norge, vi blir kjempe glade om noen vil gi oss et lite vink, trenger ikke være kommentar på innholdet i bloggen, men rett og slett bare en liten hilsen og en kort oppdatering fra dere til oss ;-))

Tam biet from Vietnam

Reklamer

11 Svar til “Helseundersøkelse og sykehusbesøk

  1. Heisan!
    Utrolig artig å lese om alt dere opplever. I dag er toppen av Tromsdalstinden hvit og avisene melder om fare for snø til helga, kjenner at jeg da blir litt misunnelig på Berit som kan nyte sol og bading fortsatt. Håper du nyter det og koser deg masse! Vi skal forresten ikke klage. Det har vært en fantastisk sommer og en flott høst, så da er det egentlig helt greit at vinteren nærmer seg.
    Var på hyttetur med Rita, Gaute og barna i helga. Forsto det slik at de gjør alvor av å komme på besøk til dere i vinterferien. Det blir nok en stor opplevelse for både store og små!
    Jeg trives fortsatt i ny jobb, men kjenner innimellom at jeg savner klasserommet og elevkontakten, men det går ganske fort over 🙂
    Ønsker dere fortsatt lykke til, gleder meg til å lese nye oppdateringer av bloggen!
    Stor klem fra Anne-Stine

  2. Hei Berit og Ian

    For et eventyr der to får oppleve, kjempemorsomt å lese bloggen og se på de fine bildene.

    P:S! er ikke så overasket over at du trenger briller Berit, du vet både mamma og pappa har briller og jeg er heller ikke helt fremed med at jeg trenger det selv, familiesvakhet 🙂

    Kos dere og fortsett å skriv, vi som leser det dere skriver, koser oss, føler nesten at vi får være med på opplevelsene deres.

    Klem fra lillesøster 🙂

  3. Hei – igjen! Kjempeartig å lese bloggen. Høres ut som om dagene går fort. Savner deg på jobb Berit! Må dessverre meddele at det ikke har vært særlig stor uttelling på Lottoen – enda 🙂 Men vi satser på at det blir full pott i løpet av første halvår, slik at det kan bli tur til Vietnam før dere kommer hjem. Neste uke har vi høstferie, regner med at det ikke finnes der nede – så det går du glipp av, Berit. Når man ikke jobbe, kan man heller ikke si at man tar ferie fra jobb.

    Så spennende med så mange nye bekjentskaper. Blir artig for dere å se tilbake på når dere er vel hjemme igjen.

    Klem – M.

  4. Hei dere to langt hjemmefra!!

    Hyggelig å lese hva dere opplever, og at dere trives. Var på Kilpis i helga og det var stusselig med den vogna som ikke er i bruk, men nå begynner de fleste å komme på plass. Tommy har kjøpt ny vogn, ei TEC, tenk det men den var fin for de med små barn og så har de i tillegg kjøpt seg hus, masse utgifter på dem, huff huff. vi har fiska en masse men lite turer i fjellet. Ellers er høsten på tur, løvet begynner å bli gult og litt kaldt i lufta, men et utrolig vær med masse sol så vi koser oss.
    Klem til dere fra oss Moira og Øyvind!!!

  5. Tusen takk til dere alle som har lagt igjen en hilsen til oss her på bloggen vår, vi setter utrolig pris på å høre fra dere, for å vise hvor stor pris vi setter på det vil vi nevne dere alle med navn. Takk til Marius og Iselin, Runar, mamma og pappa, Margrethe, Anne Marit. Monica, Line, Malin og Anders, Mona, Knut, Anne Stine, Vera, Lise, Trine H, Trine V, Maria og Jimmy.

    Håper dere vil gi oss noen kommentarer i framtiden også – tro det eller ei, men det lyser opp hverdagen vår. Vi er like spente hver gang vi åpner bloggen vår for å se om noen har skrevet til oss, og som sagt tidligere, dere trenger ikke nødvendigvis å kommentere det vi har skrevet (selv om det også er kjærkomment), men bare det å høre hvordan dere har det er toppers for oss 😉

    Klem fra Ian og Berit

    • Hei
      Vi kom igår (23.9) fra Tyrkia.Hadde en fin ferie men det var vel varmt(nermere 40
      enn 30 grader)unntatt siste dagen da fikk vi et skikkelig torden,lyn og regnvær

      I Tromsø er det nå fint vær med sol fra blå himmel.

      I løpet av uken som kommer vil vi dra inn til hytta en tur.Vi har det ellers bra.Vi kan
      vel «skaipe» senere.
      Ellers var det en fin blogg med mange morsomme bilder.Berit kanskje du må kjøpe briller.
      Klem fra mamma og pappa

  6. Heia Berit og Ian.

    Ja det er jo hyggelig å se hva dere driver på med. Må være spennende å bo i
    et annet land, så langt borte fra Norge.

    Må gratulere Berit med bursdagen som du hadde 7 august.

    Fint hus dere bor i, blir moro når guttene kommer til jul i besøk.
    Vi savner dem her, hadde blitt vant til dem. Runar har jo lovet å komme tilbake, da
    har vel Marius etablert seg i Tromsø så han flytter nok ikke hit igjen.

    Det er jo fint med bildene, og jeg syntes det var topp å se på kart hvor dere er.

    Skal nok følge med videre på året deres i Vietnam.

    Stor klem

  7. Hei hei…
    Koselig og veldig artig å lese innleggene dåkkers… 🙂 Spes det lange innlegget om legebesøket….koffer kunne ikkje Ian drikke kaffe på do..??? hehehe

    Er veldig gla for at dåkker trives og har det bra…og tenk alt dåkker får oppleve 🙂

    Berit, må du begynne med brilla?? Det va no bra at det ble oppdaga, slik at du får med dæ det som skjer rundt dæ… :-))
    At Berit bruker treningsfasilitetene mer enn Ian, va ikkje overraskende…. 😉

    Flotte bilda.. 🙂
    Vi må snart møtes over Skype, kjøpt mæ ny PC… 😉

    Klem….

  8. Hei Berit! Morsomt! Mye som minner om Kina, ser jeg. Jeg har oså spist månekaker i Kina(uten krem). Vet ikke om vi får til å komme, men håper. Kineserne er fortsatt sure etter fredsprisen, og det er ikke sikkert vi får visum til tur/retur Beiijng-Vietnam. Må sjekke på den kinesiske ambassaden.De finner på stadig nye måter å straffe oss på. Hilsen Anne-Marit

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s